Når man er lutret ferdig, og livets kamp har stilnet hen, dvs. man har gitt opp alt, oppdager man en dag at solen skinner, akkurat der du sitter i hagen din, og den er slett ikke stygg, men bare litt annerledes. Plenen er blitt til gressbakke, martagonliljene vokser overalt langs krattene av austinrosene, og hekken av pioner du plantet for 8 år siden har hatt godt av å bli ignorert. Pioner hater å bli forstyrret i rotsonen, og bare du har plantet dem ikke altfor dypt, vil de for resten av livet bli større og større, dersom du har vett nok til å ikke gjøre noe med dem, bortsett fra å gi dem litt kunstgjødsel i ny og ne, og skjellsand dersom du har en kalkfattig jord.
Å dyrke sin hage er et mektig prosjekt. Man skal kjempe mot naturen når man planlegger hvordan fargene skal være i løpet av sesongen, og hvordan bunndekkeplantene skal dekke jorden, men ikke ta livet av stauden de skal berge mot det andre ugresset. Man planter, og erstatter det som har gått ut om vinteren, og ser bort i fra at det er en grunn til at en plante sier takk og farvel. Man vanner og gjødsler, og når ikke det hjelper, er neste trinn å gjødsle med økologisk gjødsel, som faktisk er bedre tilpasset hagefloraen enn kunstgjødsel. Men man er likevel fanget av sitt prosjekt, som er å kultivere staudene og løkvekstene og trærne, alt mens insektene og skadedyrene, ikke minst rådyrene, og brunsneglene, herjer på.
Min påstand er at når man slutter med all lukingen, og lar de hageplantene som tåler voksestedet får lov til å regjere, da blir man en lykkeligere hagedyrker. Martagonliljene tar minst 5 år fra frøsåing til blomst, og knollene får først 20-30 blomster, med høyde på opptil 2 meter, i hvitt og alle mulige nyanser av rødt og rosa og lilla, etter kanskje 10 år. Sånne stauder har ikke en sjanse i et vanlig hageregime hvor man fjerner frøstander og luker og kutter ned og flytter på veksten. Mange stauder, og særlig liljer, blir svært fornærmet dersom man flytter på dem, og bruker 2-3 år på å komme seg over sjokket. Martagonliljen, i likhet med sin slekning Steigenliljen, som dyrkes en del nordpå, har ikke røtter fra stengelen, men kun fra løkens underside. Det betyr at dersom man kutter av en del av disse røttene, eller er så frekk at man plasserer løken i en annen dybde enn den som planten selv vil ha, blir det ikke blomster det neste året. Dersom man skal flytte Martagonliljer, skal man forøvrig kun gjøre det noen uker etter at de har blomstret, typisk august. Aldri om våren.
Skal man ha mange martagonliljer i hagen, må man samle frø, de må selvsagt være modne, og lett brune, og løsne fra frøstanden. Så lusker man rundt i hagen, og ser om det finnes noen jordflekker i utkantene av buskene, og så lager man et lite bed, f.eks. en kvadratmeter, hvor man sår frøene i rader, med et jordlag på 1 cm som dekke. Det er en fordel at denne jorden er kjøpejord, dvs. fri for ugress. Så vil frøene spire neste år, eventuelt året etterpå, litt avhengig av høsten. Så lar man dette bedet ligge i 5 år. Man luker ikke, man gjødsler ikke, man vanner ikke. Etter 5 år inntreffer forhåpentligvis blomstringen.
Jeg har vært gjennom alle stadier av plantegalskapen, og en slik tankegang representerer sluttfasen, som begynner med at du bestiller tropiske vekster og ømtålige knoller på nettet, og at dette bare fortsetter, fordi du tror det skal være mulig å få alle de vakre staudene i katalogene til å blomstre, hvis du gir dem mer næring og mer sol og mer vann. Sannheten er at de fleste kataloger for hagevekster er basert på blomstringstidspunkt i Nederland eller Sør-England. Der kommer våren og sommeren tidligere, og høsten er lang og varm. Det er mange av disse staudene som ikke rekker å komme i blomst på våre breddegrader, enten for varmesummen er for liten, dvs. at sommeren er for kort og for kald, eller at høsten og frosten kommer for tidlig. Mange norske hagebøker er laget i England, og tilpasset et annet klima, noe den hageukyndige oversetter ikke har fått med seg.
Befrielsen er å unngå å dyrke hageplanter man ikke har anledning til å få til. Det betyr at dersom du stadig er på reisefot om sommeren, og jorden i hagen din er sandjord eller en jordtype som ikke er noe særlig tørkesterk, da skal du heller ikke dyrke vekster som krever hyppig vanning. Selv om naboen din, pensjonisten som koser seg med vannslangen dagen lang, får til å dyrke disse plantene. Til en viss grad kan man trene opp nyplatede stauder til å tåle litt tørke, men det beste er å plante vekster som er fornøyd med den naturlige nedbøren. Hvis man skal få et tørkesterkt bed med stauder, kan et triks være å grave ned et lag med dyr og god kompostert kugjødsel, f.eks. 30 cm under overflaten. Erfaringsvis vil stauder sende ned sine røtter for å hente opp godsakene, og man oppnår da at røttene blir mer utviklet, som er kjekt for evnen til å hente opp vann, samt holde planten på plass om vinteren.
Min hage på vestlandet besøker jeg i grunnen ikke så ofte, siden jeg for tiden bor i utlandet. Det betyr at naturen, ikke minst rådyrene, får regjere, noe som gjør at når jeg planter noe nytt, passer jeg på å plante noe som rådyr ikke liker. Ingen tulipaner, men gjerne påskeliljer. Jeg ser at enkelte stuader trives godt uten stell, bare de får en liten slant med gjødsel i april. Andre stauder har sagt farvel, og jeg savner dem, men innser at de ikke kan bo i min hage dersom de må omplantes hvert 3 år, eller er favorittkosten til brunsneglene.
